Jeg har skrevet dette innlegget før, men tenkte det var på tide å reposte det. Det er minst like aktuellt i dag som før.
Du pleier å si at ”Mor og Gud vet alt –i den rekkefølgen”. Det er lenge siden jeg lærte at du har rett.
Mamma vet hvordan man får bort flekker fra sofaen og hun kan oppskriften på kjøttkaker utenat. Mamma ringer og sier du må ta på skjerf i dag for det er så kald vind og hvis man ikke gjør som mamma sier så har man halsbetennelse tre dager etterpå. Men mamma vet hvordan man blir frisk igjen også.
Du giftet deg tidlig og fikk en sønn, min eldste bror. Så kom det ingen flere barn. Den tiden var prøverørsbarn og kunstig befruktning noe helt ukjent, men det ville du ikke ha tenkt på heller. Du ønsket deg mange barn, kanskje tvillinger, og kontaktet et adopsjonsbyrå. Slik fikk jeg først en storesøster fra Korea og noen år senere kom to søsken til –en storebror og en storesøster. Du var ikke lykkelig i ekteskapet men du fikk dagene til å gå. Laget god middag hver dag, holdt huset plettfritt, brukte mye tid på ungene. Så, når eldstemann var 14 år oppdaget du at du var gravid igjen, og jubelen stod i taket når jeg kom til verden. En høyst ønsket og etterlengtet overraskelse, det var det jeg var, sa du. Og jeg har aldri følt meg annet enn ønsket og elsket. Selv under skilsmissen ble jeg skånet, og jeg var et lykkelig barn.
Men det var ikke helt nok, du ville hjelpe flere. Slik fikk jeg en multihandicappet lillebror, du så en annonse etter fosterforeldre og tok første fly for å hente ham. Det var begynnelsen på 18 år med fulltidsjobb, dag og natt måtte du være klar for å stelle ham og takle anfall av alle slag. Likevel hadde du alltid tid. En sjelden gang fikk du en av søsknene mine til å sitte barnevakt mens du dro på besøk til venninner på kvelden. Da tittet jeg under hodeputa mi, og der lå alltid en Donald Pocket og en liten potetgullpose jeg kunne kose meg med før jeg sovnet.
Men så ble jeg syk. Du kjørte meg til og fra skolen hver dag for jeg var for syk til å gå selv. Du smurte matpakke hver dag med favorittpålegget mitt, selv om du visste at jeg ikke maktet mer enn en bit eller to før matpakken gikk i søpla. Du så meg svinne hen men du viste aldri din redsel for å miste meg, du viste meg bare kjærlighet og håp. Du visste at jeg ønsket meg en hund mer enn noe annet. Du hadde mer enn nok å tenke på om du ikke skulle måtte ta deg av en hund i tillegg, men en dag satt du deg ned sammen med meg og bladde i hundeboken til vi fant en rase vi kunne tenke oss begge to. Noen uker senere fikk jeg en liten papillon, som skulle bli min aller beste venn gjennom de neste 9 årene. Du visste at jeg trengte støtte og trøst, men det gjorde du også. Hvor fikk du din støtte fra? Hvem trøstet deg da ingen leger ville høre, da din datter sa ”Mamma, hvis jeg blir stor…”, hvem ga deg styrke til å klare deg igjennom hver dag selv om du visste det kunne bli min siste? Heldigvis hadde du stefaren min, som ga deg gleden og kjærligheten du hadde savnet, men du har alltid vært sterkere enn alle rundt deg –fordi du måtte.
Etter fire-fem år hvor jeg var inn og ut av sykehus, til homøopat og healer, forlangte du ny lege. Vi hadde prøvd alt og ingen ville høre, du var utslitt av hver dag å lure på om dette skulle bli dagen da du mistet den lille jenta di. Den nye legen fant ut av det på noen uker, og plutselig var jeg frisk. Jeg husker ikke så mye av disse årene, det eneste jeg husker er at du alltid var der.
Så ble jeg tenåring og skulle ut om kveldene og i helgene mens du måtte tåle raseriutbrudd fordi jeg ikke fikk lov til det ”alle andre” gjorde. ”Hvis de får lov til det, så bryr ikke foreldrene deres seg nok om dem” sa du, og hentet meg alltid, uansett hvor sint jeg var og hvor mye jeg maste, så skulle du vite at jeg kom meg trygt hjem. Mange ganger var jeg kald og våt og sliten, da var det så godt å se bilen din stå og vente på meg. Når jeg kom hjem hadde du lagt varmeflaske og pledd i senga mi.
Når jeg var 17 flyttet jeg til storbyen for å gå skole, 6 timers kjøretur unna deg. Jeg var helt alene og jeg skjønte ikke at du turte å la meg dra. Men jeg visste at du var alltid bare en telefonsamtale unna og vi snakket sammen hver dag. Du var bekymret, men visste at det var ute av dine hender nå. Lillejenta begynte å bli voksen. De jeg bodde sammen med i kollektivet var så misunnelige, for du sendte meg små pakker hele tiden. Hjemmelagde småkaker, vaskepulver, pynteting, bilder og små avisutklipp fra lokalavisa slik at jeg var oppdatert på det som skjedde hjemme. Alt du kunne tenke deg at jeg ville trenge eller synes var morsomt, sendte du meg. Hver pakke var fullstappet av omsorg.
Så kom tiden for fosterbroren min å flytte i leilighetshjem, og plutselig var huset så stille og tomt. Var det ingen som trengte deg mer? ”Det er alltid noe en kan gjøre for noen” sa du og begynte å jobbe frivillig for Frelsesarmèen og tok deg av alkoholikere og narkomane. Du lagde mat til dem, lot dem få snakke ut og ga dem støtte.
Jeg har fått meg hus og samboer, men du kommer fremdeles ofte på besøk til meg. Hver gang du er her har du med små pakker med ting jeg trenger, akkurat som før. En telysestake som matcher gardinene. En vase som du har malt for meg. Aviser med tips om oppussing. Småting, som viser at du tenker på meg hele tiden. Og hver gang du drar herfra er huset skinnende rent og alle klær vasket, en gang mamma alltid mamma…
Du har blitt bestemor også, og stiller flittig opp som barnevakt for de små. Men det er ikke nok. Du har mer å gi. Så nå har du og stefaren min blitt avlastningshjem for to hyperaktive smågutter. Du sier det er slitsomt, ”men så er de jo så artige også”. Du vil ikke gi opp før du ikke har mer å gi, og jeg beundrer deg så grenseløst for det.
Du er en fantastisk mamma og mitt store forbilde. Om jeg en gang blir en brøkdel av det mennesket du er, så skal jeg være uendelig takknemlig.
