En ting som fascinerer meg, er hvor forskjellige prioriteringer vi mennesker har når det gjelder arbeid. Det finnes så utrolig mange jobber der ute som jeg aldri kunne tenkt meg å hatt, men noen gjør jo dem også. Hvorfor? Er det fordi vi har forskjellig syn på hva som er en "dritjobb" eller ikke? Eller er det snakk om at ulike mennesker har ulike prioriteringer?
Jeg tror det er en kombinasjon av disse faktorene. For noen ville en kontorjobb (som jeg har) ha slukket livsgnisten i løpet av et par dager. For meg er for eksempel en jobb innen hjemmesykepleie/gamlehjem eller en samlebåndsjobb det ultimate mareritt. La meg imidlertid understreke at jeg synes alle jobber er viktige, og jeg lovpriser dem som har de jobbene jeg aldri ville tatt i med ildtang. Takk og lov for at vi er forskjellige!
Men hva får oss til å velge den jobben vi har? Og hva motiverer oss til å dra på jobb hver eneste dag? Jeg har en teori om at vi kan deles inn i tre kategorier:
- De som mener at "det er bare en jobb". Disse personene distanserer seg fra arbeidet sitt, de drar rett og slett på jobb fordi det er slik samfunnet fungerer, og når de kommer hjem ofrer de ikke jobben en tanke. De hverken trives eller mistrives. de gjør det de må og ferdig med det. De har selvfølgelig lønnslippen i bakhodet, men har ingen håp eller ambisjoner om å bli rik av arbeidet. Jeg er fristet til å tro at for eksempel fabrikkarbeidere (samlebånd osv), veiarbeidere og en hel del byråkrater hører hjemme i denne kategorien.
- De som har lønn som motivasjon. I likhet med kategori nr. en bryr disse personene seg kanskje ikke så mye om akkurat hva de gjør. De jobber med ett mål i sikte: penger. Disse har ofte høyere utdannelse og jobber hele tiden mot målet om høyere lønn og status. Jeg mistenker ganske mange leger, advokater, økonomer og ingeniører for å høre hjemme i denne kategorien.
- Idealistene. De som går på jobb fordi de brenner for det de gjør, eller i det minste trives med det. De som mener at trivsel er viktigere enn lønn eller status, og som ikke hadde klart å gå på jobb om trivselsgrunnlaget ble tatt fra dem. Herunder tilhører også de som har et brennende engasjement for jobben sin i den forstand at de føler at de virkelig utretter noe, og gjør en forskjell i samfunnet. Jeg hører selv innunder denne kategorien, og her tror jeg det finnes representanter innen alle yrkesgrupper. Både rørleggere, sykepleiere og litteraturvitere kan stortrives med det de gjør, og ha det som motivasjonsfaktor.
En kan argumentere med at dette er en noe enkel kategorisering av arbeidstakere, og jeg er åpen for innspill. Bakgrunnen for at jeg har laget dette oppsettet er at jeg har grublet mye på emnet, og kan for mitt bare liv ikke forstå hvordan min venninne orker å dra på jobb som hjemmesykepleier hver dag, hvordan annleggsarbeiderene utenfor vinduet mitt får seg opp om morgenen, og hvordan kompisen min på "klageavdelingen" (fakturaavdelingen) på et telefonselskap kommer seg gjennom dagen uten å bli dypt deprimert.
Jeg vil gjerne ha innspill fra dere. Tror dere jeg har oversett noe som kan være en sterk motivasjonsfaktor? Hva jobber du med nå, trives du? Hva ville fått deg til å forlate arbeidsplassen din for godt og hva er det siste du kunne tenke deg å jobbe med?
Jeg gleder meg til å se hvor forskjellige vi alle sammen er, og få vite hva som er din motivasjonsfaktor.
