Enkelte ting gjør dypere inntrykk enn andre. Bilder, låter, mennesker, hendelser. For meg blir massakren på Den Himmelske Freds Plass for alltid stående som et av de verste eksemplene på undertrykking av mennesker, kaldblodig drap, enkeltmenneskers mot og håp som blir vendt til fortvilelse. Jeg kan ikke huske at vi i det hele tatt berørte dette på skolen, og nå vil jeg gjøre mitt for at folk kan få vite det jeg vet nå.
For meg begynte det hele med et fotografi. Jeg husker ikke hvor, eller når jeg så det første gang, jeg var kanskje 10-12 år. Og det brant seg fast og ville ikke forsvinne fra netthinnen. Dette bildet vil for alltid bli stående som et viktig symbol, men ikke bare som et bilde av en grusom tragedie, men også en kraftig påminnelse om "the power of one". Jeg klarte ikke å glemme bildet, og bestemte meg for å finne historien bak.
Og vi burde heller aldri glemme denne dagen: 4. juni 1989. Kinesiske intellektuelle og studenter samlet seg til det som skulle være en fredelig demonstrasjon på Den Himmelske Freds Plass (også kalt Tianamen Square) i Bejing. De ønsket å vise sin motstand mot de kinesiske myndighetenes jerngrep på folket. Staten hadde satt i gang store økonomiske reformer for å åpne grensene mot verden, men fortsatte fremdeles å kontrollere alle former for ytringer og viste ingen tegn til å åpne for politisk opposisjon. Studentene ønsket å få slutt på korrupsjon og demonstrerte for demokrati, sosiale og politiske rettigheter. Demonstrasjonene begynte i Bejing men spredte seg raskt til flere provinser i Kina.
Det var en vår preget av optimisme og samhold, men optimismen ble raskt snudd til fortvilelse og bunnløs sorg denne dagen, da soldater fra Frigjøringsarmèen omringet demonstrantene og åpnet ild. De kjørte rett inn i mengden av unge, fredelige studenter. Mange døde av tanksene som kjørte over dem, de fleste ble drept da soldatene åpnet ild med maskingeværer og skjøt rett inn i folkemengden. Det finnes ingen offisielle dødstall, men det er på det rene at mange hundre, kanskje tusenvis ungdommer mistet livet den dagen. Like mange ble skadet. De som overlevde ville alltid være merket av synet av vennene sine som falt rundt dem. I en artikkel i Aftenposten kan vi lese følgende vitneprov: "En av studentlederne, Zhang Hua, så sine meddemonstranter falle om rundt seg. -
Deretter ble titusener arrestert over hele Kina. De kinesiske myndigheter ville på denne måten knekke alle tilløp til en demokratisk bevegelse i landet. Mange av de arresterte ble torturert og mishandlet av politiet eller soldatene. Noen ble sendt i fengsel etter urettferdige rettssaker, mens andre ble dømt til døden og henrettet. 
I dag fortsetter marerittet for mange av de involverte. Folk blir fremdeles fengslet og forfulgt for å ha deltatt i opprøret. Amnesty International har opplysninger om 241 mennesker som aldri har blitt løslatt etter arrestasjonene i 1989. I virkeligheten er antagelig tallet langt høyere. I tillegg lever flere i eksil og nektes innreise til Kina.
Kinesiske myndigheter har aldri bedt om unnskyldning for hva som hendte denne blodige sommerdagen i bejing. Tvert imot, de hevder at aksjonen bidro til stabilitet og velstand i landet. Dette oppleves som en ekstra påkjenning for alle de pårørende som mistet sine kjære i denne meningsløse massakren. Noen av disse etterlatte har startet et eget nettverk; "The Tianamen Mothers". De kjemper for rettferdige retterganger og for å få myndighetene til å innrømme at de handlet galt. Den 28. mars 2004 ble flere av disse kvinnene arrestert og anholdt i nesten en uke, uten begrunnelse. Myndighetene ville hindre dem i å markere 15-
-
I kinesiske statsmedier, på Internett og i trykte verk er det strengt forbudt i det hele tatt å referere til Den himmelske freds plass-massakren. Mange unge kinesere har derfor aldri hørt om denne grufulle dagen. 
Mannen som sto alene foran rekker med tanks het Wang Weilin. Han ble til slutt dratt ut av veien slik at tanksene kunne fullføre sitt kaldblodige oppdrag. Etter massakren forsvant han, og hans skjebne er uviss. Antagelig ble han fengslet og drept. For meg vil han alltid være en manifestasjon av mot og overbevisning, og for det skal han aldri bli glemt.
The power of one
Kilder: http://www.dagbladet.no/magasinet/2004/06/03/399597.html
http://www.amnesty.no/web.nsf/pages/6596642E467FC3D8C1256A690044A8EE
Takk for at du delte dette, satt inntrykk på meg, viktig at slike makabre hendelser ikke går i glemmeboken!! Takk 
