Det begynner å bli noen år siden jeg flyttet fra bygda på Sunnmøre til den vakre storbyen ved Nidelven, men jeg husker fremdeles hvor overveldet jeg ble over alt det merkelige og/eller underholdende jeg så i bygatene. Den gang, som nå, lar jeg meg fascinere over byens mange særheter og diverse fremtoninger jeg møter på gata. Her er bare et lite utvalg av det en kan observere en helt vanlig dag, som enten får meg til å trekke på smilebåndet eller snu meg en ekstra gang.

 - Bartemenn. Ingen over, ingen ved siden. Selv om Trondheims rykte som ”bartebyen” er sterkt overdrevet, hender det at en observerer en og annen trønder med særs velutviklet overleppepynt. Senest i dag observerte jeg et prakteksemplar som syklet på Nedre Elvehavn, med en bart som sikkert var over 50 cm fra ende til ende, og den flagret da sannelig vakkert i vinden der den stolte trønderen tråkket seg frem. Han solte seg i glansen av de lattermilde blikkene han dro til seg –helt til han møtte en fortauskant. Mannen og sykkelen gikk med fronten først mot asfalten mens hårveksten surret seg rundt hodet og mistet all struktur. Heldigvis så det ut til at overleppepynten (nå: hodepynten) dempet noe av fallet, for mannen kom seg fort på beina, og som enhver god trønder tok han det med et smil. Det gjorde de fleste som så opptrinnet også.

 - Boombox-gutta. Her har vi gutta som enten i par eller solo går rundt og trasher byens utesteder med forferdelig musikk fra en bærbar boombox de har med seg overalt hvor de går. De er lett gjenkjennelige i rosa fuskepels og enorme solbriller, og mens de ser ut til å irritere vettet av vaktene på utestedene, liker tilsynelatende de andre gjestene hva de ser. En blanding av vantro blikk og gapskratt følger gjerne i deres kjølvann.

 -Røde dører. Hva er dette? I det siste har det dukket opp flere knallrøde dører rundt om i byen, og det tok litt tid før jeg reagerte på dette fenomenet. For eksempel er det en som er oppstilt rett ved ”havnebassenget” på solsiden, og jeg undret meg over plasseringen. Var dette en oppfordring til byens berusede innbyggere om å ta seg et sensommersbad etter lønningspilsen? Jeg forsøkte å trosse fornuften og håpe at det i stedetfor sterkt forurenset og kaldt vann, ville befinne seg en magisk verden a`la Narnia på den andre siden. Heldigvis var døra låst.    (I ettertid har jeg funnet ut at disse dørene er en slags reklame for Redd Barna. Burde det ikke være norsk redningsselskap eller noe i stedet..?)

 - Folk i rare kostymer. …Eller er det bare slik de kler seg…? Herunder kunne en selvfølgelig plassert boombox-gutta også, men de fortjente nesten et eget avsnitt. Vi har jo folka fra Fortidsminneforeninga som går i knickers og bukseseler og sixpence osv, men det er jo bærre lækkert. Min nyinflyttede venninne fikk nærmest sjokk da hun i et fotgjengerfelt ble forbipassert av en ung mann i full ridderoutfit.  Han så da også ut som en autentisk ridder, med brynje og lanse og skjold og alt det der.  ”Åh..!”, utbrøt hun . ”Tenk om det var han jeg alltid har ventet på –min ridder i skinnende rustning!”    Du gikk glipp av en date der, typen.

 -Hjallis holder rare ting. I Kongens gate, like ved inngangen til Mercursenteret, står en fin statue av Hjallis på skøyter. Av en eller annen grunn er mange av Trondheimsstatuene laget slik at de står med den ene hånden strukket frem, halvåpen. Hjallis er intet unntak, og han viser oss stoisk det ene produktet etter det andre. Det later til at han er spesielt glad i Cola i beger eller halvspiste BigBitebaguetter, men han er også observert med alt fra langstilkete roser til en dildo i hånden…

 - Sykkelheisa på Bakklandet. Sykkelheisa i seg selv er jo gammelt nytt, men en blir aldri lei av å se ferskinger prøve seg på den med stor optimisme. De blekner raskt idet de sjangler og vingler oppover bakken mens de prøver å klamre seg fast til sykkelen samtidig som de begynner å skli av heisa og bevege seg ut i spagat, og det ender alltid i en skikkelig god gammeldags sykkeltryning midt i bakken. Foran lystige tilskuere.

 -Julenissemannen. Kledd i knall orange kjeledress, to meter høy og med kritthvit, langt hår og skjegg, minner denne mannen om en bisarr krysning mellom Jesus og Julenissen. Han går som om han har en planke opp i rumpa, og ser litt streng ut (kanskje nettopp fordi han har en planke opp i rumpa). Jeg er litt redd ham…

 -Handicap-råneren. Denne middelaldrende herren bringer smil og latter hvor han enn drar. Han putrer rundt i en bitteliten handicapbil mens han spiller musikk på full guffe. Han er oftest observert om sommeren, når man hører ham komme rundt et gatehjørne eller kjører frem og tilbake foran alle som ligger og soler seg på Marinen. ”Dunk-dunk-dunk-dunk-macarena-dunk-macarena!”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende