Sitter her bare veldig usikker på om jeg skal ta opp igjen bloggingen eller ikke. Jeg elsker å skrive, men ikke om hva jeg hadde på meg i dag eller hvilken øyenskygge som er “in” eller hva som er siste nytt av sommermote. Det hører man vel nok fra ukebladene, skulle man tro.

Før blogget jeg ivrig for å diskutere og spre mine meninger om alt fra politikk til hverdagslige situasjoner, men alt med en viss humor eller sarkasme. Jeg mistet etterhvert inspirasjonen til å skrive, siden det virker som at det plutselig begynte å handle mer om å skrive for andre enn seg selv, og om mote e.l. enn ting man faktisk kunne få en konstruktiv diskusjon ut av.

Så nå, mens jeg vurderer å begynne på igjen å skrive her (eller bare la være) vil jeg først høre den store opinion: Hva synes dere blogging skal handle om? Og handler det egentlig om det som det bør handle om?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er ikke så happy med det “nye” systemet her… Hvordan faen fungerer dette?

Ja, vet jeg har vært lenge borte, men det gamle opplegget var da bra nok? ..Trodde jeg?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har skrevet dette innlegget før, men tenkte det var på tide å reposte det. Det er minst like aktuellt  i dag som før.

Du pleier å si at ”Mor og Gud vet alt –i den rekkefølgen”. Det er lenge siden jeg lærte at du har rett.

Mamma vet hvordan man får bort flekker fra sofaen og hun kan oppskriften på kjøttkaker utenat. Mamma ringer og sier du må ta på skjerf i dag for det er så kald vind og hvis man ikke gjør som mamma sier så har man halsbetennelse tre dager etterpå. Men mamma vet hvordan man blir frisk igjen også.

Du giftet deg tidlig og fikk en sønn, min eldste bror. Så kom det ingen flere barn. Den tiden var prøverørsbarn og kunstig befruktning noe helt ukjent, men det ville du ikke ha tenkt på heller. Du ønsket deg mange barn, kanskje tvillinger, og kontaktet et adopsjonsbyrå. Slik fikk jeg først en storesøster fra Korea og noen år senere kom to søsken til –en storebror og en storesøster. Du var ikke lykkelig i ekteskapet men du fikk dagene til å gå. Laget god middag hver dag, holdt huset plettfritt, brukte mye tid på ungene. Så, når eldstemann var 14 år oppdaget du at du var gravid igjen, og jubelen stod i taket når jeg kom til verden. En høyst ønsket og etterlengtet overraskelse, det var det jeg var, sa du. Og jeg har aldri følt meg annet enn ønsket og elsket. Selv under skilsmissen ble jeg skånet, og jeg var et lykkelig barn.

Men det var ikke helt nok, du ville hjelpe flere. Slik fikk jeg en multihandicappet lillebror, du så en annonse etter fosterforeldre og tok første fly for å hente ham. Det var begynnelsen på 18 år med fulltidsjobb, dag og natt måtte du være klar for å stelle ham og takle anfall av alle slag. Likevel hadde du alltid tid. En sjelden gang fikk du en av søsknene mine til å sitte barnevakt mens du dro på besøk til venninner på kvelden. Da tittet jeg under hodeputa mi, og der lå alltid en Donald Pocket og en liten potetgullpose jeg kunne kose meg med før jeg sovnet.

Men så ble jeg syk. Du kjørte meg til og fra skolen hver dag for jeg var for syk til å gå selv. Du smurte matpakke hver dag med favorittpålegget mitt, selv om du visste at jeg ikke maktet mer enn en bit eller to før matpakken gikk i søpla. Du så  meg svinne hen men du viste aldri din redsel for å miste meg, du viste meg bare kjærlighet og håp. Du visste at jeg ønsket meg en hund mer enn noe annet. Du hadde mer enn nok å tenke på om du ikke skulle måtte ta deg av en hund i tillegg, men en dag satt du deg ned sammen med meg og bladde i hundeboken til vi fant en rase vi kunne tenke oss begge to. Noen uker senere fikk jeg en liten papillon, som skulle bli min aller beste venn gjennom de neste 9 årene. Du visste at jeg trengte støtte og trøst, men det gjorde du også. Hvor fikk du din støtte fra? Hvem trøstet deg da ingen leger ville høre, da din datter sa ”Mamma, hvis jeg blir stor…”, hvem ga deg styrke til å klare deg igjennom hver dag selv om du visste det kunne bli min siste? Heldigvis hadde du stefaren min, som ga deg gleden og kjærligheten du hadde savnet, men du har alltid vært sterkere enn alle rundt deg –fordi du måtte.

Etter fire-fem år hvor jeg var inn og ut av sykehus, til homøopat og healer, forlangte du ny lege. Vi hadde prøvd alt og ingen ville høre, du var utslitt av hver dag å lure på om dette skulle bli dagen da du mistet den lille jenta di. Den nye legen fant ut av det på noen uker, og plutselig var jeg frisk. Jeg husker ikke så mye av disse årene, det eneste jeg husker er at du alltid var der.

Så ble jeg tenåring og skulle ut om kveldene og i helgene mens du måtte tåle raseriutbrudd fordi jeg ikke fikk lov til det ”alle andre” gjorde. ”Hvis de får lov til det, så bryr ikke foreldrene deres seg nok om dem” sa du, og hentet meg alltid, uansett hvor sint jeg var og hvor mye jeg maste, så skulle du vite at jeg kom meg trygt hjem. Mange ganger var jeg kald og våt og sliten, da var det så godt å se bilen din stå og vente på meg. Når jeg kom hjem hadde du lagt varmeflaske og pledd i senga mi.

Når jeg var 17 flyttet jeg til storbyen for å gå skole, 6 timers kjøretur unna deg. Jeg var helt alene og jeg skjønte ikke at du turte å la meg dra. Men jeg visste at du var alltid bare en telefonsamtale unna og vi snakket sammen hver dag. Du var bekymret, men visste at det var ute av dine hender nå. Lillejenta begynte å bli voksen. De jeg bodde sammen med i kollektivet var så misunnelige, for du sendte meg små pakker hele tiden. Hjemmelagde småkaker, vaskepulver, pynteting, bilder og små avisutklipp fra lokalavisa slik at jeg var oppdatert på det som skjedde hjemme. Alt du kunne tenke deg at jeg ville trenge eller synes var morsomt, sendte du meg. Hver pakke var fullstappet av omsorg.

Så kom tiden for fosterbroren min å flytte i leilighetshjem, og plutselig var huset så stille og tomt. Var det ingen som trengte deg mer? ”Det er alltid noe en kan gjøre for noen” sa du og begynte å jobbe frivillig for Frelsesarmèen og tok deg av alkoholikere og narkomane. Du lagde mat til dem, lot dem få snakke ut og ga dem støtte.

Jeg har fått meg hus og samboer, men du kommer fremdeles ofte på besøk til meg. Hver gang du er her har du med små pakker med ting jeg trenger, akkurat som før. En telysestake som matcher gardinene. En vase som du har malt for meg. Aviser med tips om oppussing. Småting, som viser at du tenker på meg hele tiden. Og hver gang du drar herfra er huset skinnende rent og alle klær vasket, en gang mamma alltid mamma…

Du har blitt bestemor også, og stiller flittig opp som barnevakt for de små. Men det er ikke nok. Du har mer å gi. Så nå har du og stefaren min blitt avlastningshjem for to hyperaktive smågutter. Du sier det er slitsomt, ”men så er de jo så artige også”. Du vil ikke gi opp før du ikke har mer å gi, og jeg beundrer deg så grenseløst for det.

Du er en fantastisk mamma og mitt store forbilde. Om jeg en gang blir en brøkdel av det mennesket du er, så skal jeg være uendelig takknemlig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Episode 1:

Det har vært mange seriøse innlegg på bloggen min den siste tiden. Nå kan jeg glede den gemene hop ved å presentere ett av mitt livs pinligste opplevelser. Det tok sin tid før jeg kunne le av det selv, men heldigvis har man da også litt selvironi:

Jeg sto i kassakø i den lokale Rema-butikken med en 6-pakning Grans Premium (flaskeøl) i hånden. Siden det var under den årlige bygdefestivalen var det småfulle ungdommer både foran og bak i køen, som jeg prøvde å overse etter beste evne.
Akkurat da jeg kommer frem til kassa skjer det: en av flaskene løsner fra pappen, faller rett ned, rikosjerer fra tåa mi (au!) og fremover, og lander i tusen knas en meter foran meg…
Jeg så det i sakte kino, men rakk bare å tenke ”neeei!” før den gikk i gulvet.
”Oi…” var det eneste jeg fikk stammet frem. Sekundet etterpå bryter det løs latter og allsang fra ungdommene rundt: ”Øøøølll over hele mæææ, ølll over hele mæ…”

Jeg hadde mest lyst til å grave meg ned der og da, men kassadamen spurte tilgjort sympatisk om jeg ville hente en ny øl.
”Eeeh, nei takk” mumlet jeg, blodrød i ansiktet, døden nær av skam grunnet uønsket oppmerksomhet, og bare ivrig etter å komme meg bort derfra. Til ungdommenes store underholdning.

Jeg håpet det var første og siste gang jeg skulle relateres til den sangen, men der tok jeg feil!

Episode 2:

Jeg har en katt. Det vil si, jeg har to katter. Den ene er liten og tynn, den andre er STOR og noe uforutsigbar. Sistnevnte er syndebukken i denne incidenten…

Kort fortalt hadde jeg hatt en noenlunde fin kveld med inntak av et par øl, og var på vei ned trappa hjemme siden toalettet ligger i første etasje. Eller rettere sagt; jeg skulle til å gå ned trappa.
I det jeg tar første skritt ut i løse lufta, kommer kjempekatten fykende mellom bena mine, og forårsaker at jeg ramler bakover av rent sjokk. Deretter fulgte en heidundrandes aketur på rumpa, med ølboks i hånd, ned hele trappa.
Hump-hump-hump-hump.
Jeg landet på rumpa på flisgulvet i 1. etasje, og ja, med: ”Ølll over heile mæ, ølll over heile mæ. Trappa den va bratt, og æ datt og datt og datt og roilla….”

Etter å ha kravlet meg på toalettet (som jo var formålet med min forflytning), krøp jeg opp trappa på alle fire, totalt mørbanket. På toppen av trappa møter jeg syndebukken.
”Miouw!” sier hun, og gjør et meget fornøyd gledeshopp.
Ikke rart enkelte mener katter er onde.

I uken som fulgte kunne jeg knapt sitte normalt pga. meeeget ømt halebein og like mange blåmerker på rumpe/lår som jeg har trappetrinn.
Hva som var verst; Blikkene fra alle de som trodde jeg hadde fått meg en god runde bakfra, eller selve smerten..? Det får bli en vurderingssak :-p

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter å ha lest Ingrid Sahlins bok “Kriminalitetsforebygging -Tendenser og problem”, sitter jeg igjen med noen tanker jeg gjerne vil høre deres mening om.

Sahlin kommer med mange interessante synspunkter, men jeg reagerte på følgende:
Hun mener at man skal avstå fra å identifisere personer som anses som avvikende eller potensielt kriminelle, siden det kan lede til stigmatisering og bli selvoppfyllende. Her nevner hun spesielt urolige barn og personer med nevropsykiatrisk problematikk. (Sahlin 2008)
Sahlin har en stemplingsteoretisk[1] tilnærming til problemstillingen og jeg forstår hennes bekymring. Likevel stiller jeg spørsmål ved at hun foreslår å ”overse” faresignalene hos slike personer og heller satse på en generell forbedring i klassemiljøer på skolen. Etter min mening er dette en grov overforenkling av problemstillingen.

Avvikende adferd hos barn er ofte et symptom på bakenforliggende problemer. Det kan dreie seg om alt fra omsorgssvikt eller misbruk i hjemmet til rusmisbruk eller psykiske/nevropsykiatriske tilstander. Å overse dette vil være en kollektiv ansvarsfraskrivelse på det offentlige så vel som medmenneskelige plan, og kan ikke legitimeres bare av frykt for stigmatisering. Vil ikke vedkommende uansett bli stigmatisert på bakgrunn av sin oppførsel heller enn på grunn av en eventuell diagnose eller hjelpetiltak? Skal man ignorere faresignaler på omsorgssvikt og mishandling? Skal ikke barn og voksne med psykiske eller nevropsykiatriske tilstander ha rett til diagnostisering, behandling og oppfølging?

Avvikende adferd påvirker omgivelsene. Medelever kan bli forstyrret i undervisningen og det går ut over trivsel og læring. Familie og venner av en person med psykiske eller nevropsykiatriske tilstander vil måtte påta seg ansvar for vedkommende hvis han ikke får oppfølging av det offentlige. Å overse en slik problematikk kan få alvorlige ringvirkninger for flere enn de gjeldende individene, og derfor også for samfunnet som helhet. Så lenge man ikke har reelle alternativer, bør man forsøke de preventive metodene en har kjennskap til heller enn å håpe på at det skal gå bra av seg selv.

Eller hva mener dere?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I blant annet Aftenposten kan man lese om at en pedofildømt mann som er løslatt på prøve har blitt uthengt med navn og bilde ved hjelp av oppslag i nabolaget. Se http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3484545.ece

Jeg vil gjerne komme med et innspill til denne saken og diskutere det ut fra en etisk så vel som sosiologisk og kriminologisk vinkel.

Jeg vil påstå at frykten for seksualovergripere kan klassifiseres som det man i sosiologien omtaler som moralsk panikk. Om man ser på Goode og Ben-Yehudas fem punkter som klassifiserer moralsk panikk, kan man se at den er appliserbar.

1. Økt uro over en gruppe eller kategoris atferd og eventuelle konsekvenser for samfunnet.
2. Økt fiendtlighet mot dem man mener truer samfunnet.
3. Utbredt enighet i samfunnet om at trusselen er reell og forårsaket av denne gruppen eller kategorien.
4. Frykten er uproporsjonal i forhold til den reelle trusselen.
5. Moralsk panikk er flyktig, og kan se ut til å oppstå plutselig, men den kan også forsvinne like raskt.

Selv om frykten for seksuelle overgrep antagelig har eksistert i all tid, har de seneste årenes mediafokus og informasjonsstrøm bidratt til at den har økt fra en rasjonell, begrunnet frykt (på samme måte som at man er redd for å bli utsatt for hvilken som helst forbrytelse) til å utvikle seg til moralsk panikk. Kvinner tør ikke lenger gå alene hjem fra byen (og blir til og med oppfordret til å kle seg på visse sett for å unngå å friste potensielle overgripere), barn får ikke lenger leke uten tilsyn og man er skeptisk til mannlige ansatte på skoler, å la barna leke nakne på stranden eller i hagen er helt uhørt, og man advares mot å publisere bilder av barna sine på internett etc.

Saken i Trondheim er ikke enestående. Som politiet påpeker i avisartikkelen, så er det ikke uvanlig at slike saker bøtelegges. Det kan også føre til fengsel i opp mot to år. Det er en grunn til dette. Uansett hvilken frykt og avsky man føler for vedkommende og hans gjerninger, kan man ikke tillate at folk tar loven i egne hender og skaper et slags borgervern under påskudd av å beskytte barna sine. Heller enn at folk passer bedre på ungene sine, ser man at det fører til raseri, hevnaksjoner, hærverk og vold. Den omtalte pedofile i denne saken har fått bilen sin ramponert, man kan spekulere i hva som blir det neste.

Flere ønsker også et nasjonalt register hvor de kan undersøke om det bor pedofildømte i nabolaget. Jeg kan forstå ønsket om å beskytte sine barn, men en slik krenking av en person er likevel ikke akseptabel. Vi er forbi tiden der man brennmerket mennesker eller satte dem i gapestokk, og vi lever i et rettssamfunn der alle skal ha rett til å fortsette sitt liv når de er ferdig med å avtjene sin straff, uansett hva de er dømt til. (Jeg kan også legge til at pedofile blir banket opp, truet og mishandlet av andre fanger i løpet av soningen, slik sett straffes de også hardere enn andre innsatte.) Likevel vekker seksuelle overgrep, og særlig pedofili, så stort raseri og så stor frykt hos allmennheten at det er en blanding av lynsjestemning og hysteri som råder også når straffen er ferdigsonet.

Men, faktum er: Frykten er fullstendig uproporsjonal i forhold til den reelle trusselen. Det er mye større sjanse for å bli utsatt for andre typer forbrytelser enn seksuelle overgrep. I tillegg er det et viktig poeng angående sjansen for tilbakefall:

I følge statistikk over tilbakefallsraten hos dømte kriminelle i perioden 1997-2001 finner man tall som er representative også i dag. Tilbakefallsraten (å bli dømt for samme type forbrytelse igjen) er aller størst blant vinningsforbrytere (22,2 %) og for narkotikaforbrytelser (25,7 %), mens for seksualforbrytere ligger den på kun 6, 3 %. De har også langt lavere tilbakefallsrate for andre typer forbrytelser. Den eneste gruppen straffedømte med lavere tilbakefallsrate er de som er dømt for skadeverk. (Seniorforsker Jim Aage Nøttestad, 2009. Se gjerne www.fmso.no/sider/fil.asp?id=497 )

Dette understreker virkelig hvordan frykten for seksualforbrytere er en moralsk panikk i den form at den er fullstendig uproporsjonal i forhold til den reelle faren. Særlig gjelder jo det de som er dømt og har avtjent sin straff. Derfor er det, i min mening, fullstendig irrasjonelt og galt å ha slike nasjonale register eller å henge opp posters med navn og bilde på pedofilidømte i nabolaget etc. Ville man gjort det mot noen som var dømt for f.eks tyveri eller vold, hvor faren for gjentagelse/tilbakefall faktisk er langt høyere? Det tviler jeg på. Her er det altså en irrasjonell frykt og et raseri som er utløst av sosial og kulturell fordømmelse og ønske om å beskytte sine barn.

Jeg vil avslutte med å understreke at jeg på ingen måte unnskylder eller forsvarer pedofile overgriperes handlinger. Jeg vil bare prøve å få frem at dersom man tar loven i egne hender på denne måten, så truer det faktisk hele det prinsippet som vårt rettsystem er bygget på. De som begår kriminelle handlinger får sin straff, og når de har sonet sin straff har de rett til å gå videre med livet sitt. Men selvfølgelig skjønner jeg at folk ønsker å beskytte sine barn og at de blir redde når de oppdager en potensiell trussel i nabolaget, og jeg skjønner også at de ønsker å advare andre om dette. Dette er et interessant tema med problemstillinger som antagelig aldri blir utdebattert.

Men om man ønsker å lese mer om dette temaet fra en litt annerledes vinkel kan jeg anbefale de skjønnlitterære bøkene ”Den som elsker noe annet” av Karin Fossum, og ”Udyret” av Börge Hellström & Anders Roslund. Man kan mene det man vil om bøkene deres, men de presenterer litt andre perspektiver på temaet enn man er vant til, og utfordrer leseren til å stille spørsmål ved sin egen tankegang.

Anbefaler også på det sterkeste å lese gjennom Seniorforsker Jim Aage Nøttestads foredragsnotater som jeg lenket til over.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

• 76 % av verdens (kjente) seriemordere er i USA
• Europa kommer på andreplass, med 17 %, derav England som har 28 % av de europeiske seriemorderne, Tyskland 27 % og Frankrike 13 %
• California leder statistikken i USA med flest seriemordere. Texas, New York, Illinois og Florida ligger like bak
• 84 % av alle amerikanske seriemordere er hvite
• 16 % er fargede
• Minst 90 % av verden seriemordere er menn
• 65 % av ofrene er kvinner
• 89 % av ofrene er hvite
• 44 % av drapsmennene begynner sin drapskarriere mens de er i 20-årene
• 26 % begynner i tenårene
• 24 % begynner i 30-årene
• Ut av alle seriemordere, er 86 % heteroseksuelle

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter mer enn 10 års planlegging har jeg endelig tatt steget ut og skaffet meg en tatovering. Er hjertens fornøyd, og anser det slett ikke for usannsynlig at jeg kommer til å anskaffe flere med tid og stunder. Nå kan det jo være at jeg er en anelse masochistisk anlagt, men jeg synes også at selve tatoveringsprosessen var mer deilig enn vondt, noe som førte til følgende spådom fra tatovøren: “Ja du kommer iallefall tilbake!”

Jeg har ikke hatt muligheten til å eksponere den så mange ganger hittil, men har allerede registrert at jeg får veldig ulike reaksjoner fra det motsatte kjønn på min nye kroppsdekorasjon. Det finnes de som argumenterer for at tatoveringer på jenter ikke er pent, og at det ødelegger den ellers vakre og feminine helheten. Dette er vel de samme personene som ikke synes tatoveringer kan være pene uansett form eller plassering.

Den andre reaksjonen går tvert imot; jeg ble nærmest fotfulgt på byen i helga av menn som åpenbart synes at tatoveringen min var “råsexy” og “spennende”, samt de som prøvde å være mer diskrèt og nøyde seg med å kategorisere den som “vakker” eller “nydelig”, mens øynene ble blanke. Også en hel del edru menn har dristet seg til å gi meg komplimenter for den.

Jeg blir derfor nysgjerrig på hva som er den gjengse oppfatning av jenter med tatovering der ute. Vakkert? Harry? Spennende? Det ser iallefall ut til at det er delte meninger…

En midtsommernatts drøm....

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter lang tids fravær kan jeg konstatere at ingenting er gjenkjennelig når jeg nå returnerer til vgb. Hva i alle dager er det som har skjedd her inne? Jeg innser at jeg ikke har så mye annet valg enn å ta endringene innover meg og prøve å tilpasse meg alt dette ukjente, men jeg gjør det ikke uten en viss surmuling.

Når det er sagt, er det på tide å komme med noen oppdateringer. Hva har skjedd i Triggerhappys begivenhetsrike og fascinerende liv, siden hun de siste månedene har funnet seg for god til selv å bare poste en og annen kommentar til hverdagens trivialiteter her inne? Vel, så mye skrivelyst har jeg ikke, så jeg lar dere sveve i lykkelig uvitenhet. I mellomtiden kan dere kose dere med denne vesle anekdoten:

Etter gjentatte forsøk på å slutte å røyke, hadde jeg mer eller mindre gitt opp. Jeg innså at min avhengighet var vel så mye psykisk som fysisk, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt at det burde eksistert sigaretter uten nikotin, så ville man hatt noe å kose seg med og bruke fingrene til i den brutale overgangen mellom nikotinslave og røykfri. Gleden var derfor stor da jeg oppdaget at det var kommet et nytt sigarettmerke i butikkhylla: Grønn Prince, med påskriften Addictive free.
-Yes! tenkte jeg. Nå kommer det til å gå som en lek! Full av optimisme og nytt pågangsmot dro jeg hjem med en nyinnkjøpt, avhengighetsfri sigarettpakke i vesken. Etter noen timers selvpålagte abstinenser fisket jeg frem pakken og så frem til å nyte en nikotinfri sigarett.
-Pføy! Hva er dette? Det smaker jo… Potpurri?! Med smaken av eføy blandet med urtete og løvetann langt oppi halsen, tok jeg opp pakken for å studere innholdet nærmere. Men vent; her er det jo masse nikotin? Hva i alle…? Men det sto jo addictive free? *myse med øynene i skumringen*
Aha…

Additive free… 

Faen.

I det minste er jeg grønn.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter å ha lest Frp`s "100-dagersplan" sitter jeg igjen med en blanding av sjokk og avsky. Jeg må innrømme at jeg ikke har tatt Frp alvorlig -før nå. Jeg har sett på dem som uopplyste, sneversynte harryfolk som står seg selv og grilldressen nærmest. Nå skjønner jeg at jeg har undervurdert dem kraftig. Det er en reell risiko for at dette partiet snart kan styre landet vårt. Og når uopplyste og sneversynte folk kommer til makta… Da kan farlige ting skje.

De spiller jo som vanlig på folks egoisme (bensinpriser, skatter/avgifter osv) og fremmedfrykt (alle disse invandrerene som kommer og stjeler jobbene vi ikke vil ha). Det er ikke noe nytt. Det nye (for meg) er at en nå kan få et ganske klart bilde av hvordan et Frp-samfunn vil se ut:

-Redusere innvandringen med 90% og plassere alle nye asylsøkere i lukkede anstalter.
Det skal bli langt vanskeligere å få innvilget opphold på humanitært grunnlag. De som kommer til landet skal plasseres på lukkede anstalter med "fengselsfunksjon", dvs egne voktere og sterkt begrenset bevegelsesfrihet.
Dette er mennesker vi snakker om! Er ikke behandlingen av asylsøkere ille nok fra før? Hvordan kan de forvente at noen skal kunne komme rett fra store traumer fra krig/sult/forfølgelse, bli plassert i årevis på lukket anstalt uten kontakt med omverdenen og så skal de liksom komme ut og tilpasse seg samfunnet? De vil selvfølgelig ikke ha noen mulighet for å integrere seg, og det er vel nøyaktig det Frp vil.
Og hva blir egentlig det neste? De plasserer innvandrere på lukkede anstalter fordi de ikke passer inn i deres politikk. Skal de også da begynne å sperre inne politiske motstandere? Og hva med uføretrygdede som ikke bidrar til samfunnet, de står jo også på lista over de Frp vil til livs.. Kanskje adopterte også? Vi vil jo ikke ha blandingsraser i Norge… (Høres dette kjent ut, folkens? Noen som har hørt hvordan Nazi-Tyskland ble til? Det hadde en sped begynnelse det også…)
Frp nevner også blant annet Danmark som forbilde når det gjelder antall innvandrere. De synes tydeligvis det danske samfunnet er et godt eksempel til etterfølgelse. Hvorfor da ikke følge Danmark også når det gjelder skattenivået? Danmark har noe av verdens høyeste skatter. Men dèt skal vi visst ikke snakke om.

-Lavere skatter og avgifter og mer penger til vei og samferdsel
Vi har noe av verdens laveste bensinpriser i forhold til inntekten vår. Og skattene og avgiftene vi betaler sørger for at vi har gratis helsevesen, får fødselspenger og permisjoner og en rekke goder folk i andre land bare kan drømme om. Og psssst: Vei/togutbyggingen vil bare gjelde i tettbygde strøk… Så dere i Nord-Norge, vestlandet og ellers i mer "grisgrendte strøk" kan bare vinke farvel til dette løftet. Men la oss glemme det…
Men hvor skal pengene komme fra? Joda, det bringer oss til det neste punktet:

-Legge ned offentlige stillinger
Byråkrater og andre i offentlige stillinger skal "oppfordres" til å bytte jobb og søke seg over i private næringer. Dette gjelder særlig de som jobber med innvandring, selvfølgelig.
Ikke noe rom for individrettigheter eller tanker om enkeltskjebner her nei.
Og byråkratene er slitsomme og ubetydelige folk som ikke er verdt noe, ikke sant?

-Kutte tilskudd til kultur, fjerne støtten til kunstnere osv
Her er det nesten ikke nødvendig å kommentere noe. Hva skal vi vel med kultur? Hvem trenger vel film, musikk, bøker, teater, kunst eller museer nå til dags?

-La private firmaer utføre politioppgaver
Trenger jeg virkelig å begynne å male et bilde her? Klarer dere virkelig ikke tenke dere hva slags konsekvenser dette vil få for rettssamfunnet vårt, for individets rettigheter og for enkeltmenneskets generelle trygghetsfølelse? Og hvem vil være målgruppen for dette private brunskjorte-politiet?

-Klimapolitikken
Dette orker jeg ikke gå inn på en gang. Alle vet hva det dreier seg om. Hver seg selv nærmest, vi er ikke tilknyttet resten av verden, vi. Klimaendringene er ikke noe som angår oss, hvis de eksisterer i det hele tatt. Det viktigeste er at JEG får mer penger og kan gjøre det JEG vil.

Men poenget mitt her, er at jeg blir redd. Seriøst.
Jeg ser et uhyggelig bilde tre frem, et bilde av et samfunn som minner altfor mye om det vi har sett før, for over 60 år siden. Et samfunn som i avmakt gir seg over og gir makta til den eneste som vil "gjøre noe". Og motstanderene gir seg også over, og tenker: Jaja, la dem få prøve seg. Så vil folk se hvor ille det går, og så kan vi komme etterpå og si "Hva var det vi sa." Problemet er at det kan koste mer enn det smaker. Det er veldig mye som kan skje på 4 år. Et land kan bli kjørt i grøfta. Et trygt samfunn kan gå i oppløsning. Mennesker kan miste sine rettigheter og sin verdi som menneske.
Er vi virkelig så dumme at vi vil la historien gjentar seg? Er vi villig til å ta sjansen?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende